-
Tar du 100% ansvar for livet ditt? Eller blir det mer sånn ca. 50%?
Du er 100% ansvarlig for ditt liv. Som en dame jeg setter stor pris på sier: ”Når det er noe som ikke funker i livet ditt, så se deg i speilet i stedet for ut vinduet”.
Og damen det er Anita Krohn Traaseth, adm.dir. i HP Norge. Jeg var så heldig å få være med på bokfesten hennes i forbindelse med utgivelsen av boken ”GODT NOK – for de svina”, og anbefaler boka på det varmeste. (Vil bare føye til at svina ikke er de man gjerne tror i farten, det er faktisk de menneskene hun er aller gladest i – barna, familien, kundene osv.)
Det finnes ikke to like mennesker på denne jordkloden. Når vi går rundt og tilpasser oss hverandre i frykt, som et minste felles multiplum, ja da blir det tilslutt ikke mye storhet og geni igjen i vår verden.
Vi blir nødt til å stille oss selv et grunnleggende spørsmål. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Vet vi egentlig HVORFOR vi gjør det vi gjør? Tar vi bevisste og ærlige valg fordi vi kjenner at det gir oss energi, livskraft og en dyp indre glede og tilfredsstillelse å gjøre det? Eller sier vi til oss selv at det er nå bare sånn livet er – lite å gjøre med det – og kjører rundt på autopilot og gammel vane, vi ”gjør jo alltid sånn på freddan, blir ikke helg uten” for eksempel, eller har noen andre sagt til deg at dette er noe du MÅ – sånn er det bare? Skjønner du tegninga? JA – jeg vil at du skal kjenne etter – virkelig kjenne etter i deg nå, HVORFOR gjør jeg dette som jeg gjør akkurat nå? Har jeg tatt et bevisst valg i glede og tillit, eller lever jeg i bevisstløshet, angst eller frykt? Lever jeg slik jeg vil leve, eller lever jeg noen andres drøm – noen andres liv? Du kan aldri skylde på andre enn deg selv for det livet du lever og de valgene du tar.
Vi mennesker er flokkdyr. Vi har trengt og trenger flokken vår for å overleve, akkurat som dyrene, og er vant til å tilpasse oss flokkens normer og behov. Blir vi for “annerledes”, er risikoen for utstøtelse, tap og et vanskelig liv mye større. Denne mekanismen er i stor grad automatisert hos oss, og det må ofte mye til for at vi skal bli klar over det. Jeg ser dette rundt meg hver dag.
Vi snakker om individualitetens tidsalder med sosiale media, drøssevis av muligheter og der alle skal realisere seg selv. Men er det egentlig sånn det er, hvis vi ser nærmere etter? Er vi ikke egentlig ganske opptatte av å ”passe inn”, gjøre de ”riktige” tingene, henge med de ”rette” folka? Slik at vi kan føle oss noenlunde trygge på å bli akseptert, likt og få et ok liv? I ungdomstiden når dette behovet sitt høydepunkt, men det fortsetter videre gjennom livet, bare forkledd som litt andre typer tilhørighet.
Jeg er utdannet jurist. Hvis jeg sier at du skal se for deg en jusstudent (eller en jurist), tipper jeg du kjapt får et klart bilde i hodet av hvordan vedkommende ser ut, snakker, beveger seg og ikke minst hvilket miljø han/hun kommer fra. Vi har mange grupper å ta av: ingeniører, leger, lærere, vi-som-er-for-X og mot Y….., trailersjåfører, kjendiser, bilselgere, folk fra bærum etc etc. Tipper du skjønner hvor jeg vil hen…? Vi velger oss den eller de gruppene vi ønsker å tilhøre, og gjør vårt beste for å passe inn.
Alt dette er i grunnen vel og bra, det viser at vi mennesker er tilpasningsdyktige, og istand til å følge med i utviklingen, til å tilpasse oss og til å bidra til gruppens overlevelse.
Etter hvert kan det imidlertid oppstå problemer. Jeg jobber nå som personlig veileder, og møter stadig flotte og flinke mennesker som har tilpasset seg alle disse kravene. Slik at de kunne høre til. Slik at de kunne være gode nok. Slik at de kunne være trygge på å få et bra liv. Og det fungerer en stund, for mange går det ganske bra og tildels veldig bra – lenge, men så begynner det å skje ting. De blir slitne, møter veggen, de blir motløse (er dette alt? Er det ikke noe mer her i livet?), de blir redde for hvordan det skal gå med dem (og familien), og de mister gleden ved livet. Fordi de har gjort alle disse tilpasningene uten å være så veldig klar over det, blir det også vanskelig å forstå hva som egentlig er galt. At de har gått på akkord med seg selv og sin egentlige identitet, de har trodd at det å tilhøre gruppen har definert hvem de er. Kort sagt: de har mistet seg selv, den de egentlig er og det de egentlig ville bruke livet sitt til. De har glemt at de er et unikt individ og at de trengs i verden, med hele sin unikhet intakt.
Er DU god nok for de svina? Er du klar over at du er UNIK? Ingen i verden kan bidra med akkurat det du kan! Tar du det på alvor – tar du DEG på alvor?
Syns du det er vanskelig? Skummelt? Vet ikke hva du er god på? Tror ikke du er god nok? Hvordan er jeg unik, sier du kanskje?
Jeg er her for hjelpe deg med nettopp disse spørsmålene, send meg en mail på idasofie.mentoring@gmail.com, så tar vi det derfra! Se her
Tro på deg – JEG tror på deg!Stikkord: Anita Krohn Traaseth, ansvar for deg selv, Godt nok for de svina, selvledelse
